Rokokko 1720 - 1770

På 1700-tallet var Europa preget av store forandringer. Begynnelsen av århundret var preget av store maktkonsentrasjoner, og da spesielt tydelig i Frankrike, hvor “solkongen” Ludvig 14. utfoldet seg med pomp og prakt, noe som resulterte i den franske revolusjonen i 1789.

En ny mellomklasse av borgere vokste frem, takket være økt handel og industrialisering, og disse hadde en kritisk holdning til statsforvaltningen og det offentlige pengeforbruket.

Denne perioden har fått navnet opplysningstiden, eller fornuftens århundre.

Man ville nå bort fra det pompøse og overdådige, fordi dette representerte de dårlige forholdene i samtiden. Rokokko-kunstnerne latterliggjorde jåleri og kunstig væremåte, og sentrale stikkord var:

·         Nasjonalisme (fornuftstenkning)

·         Humanisme (mennesket i sentrum)

·         Liberalisme (frisinn)

Rokokko-perioden overlapper barokken, så selv om rokokkoen regnes fra begynnelsen av 1700-tallet, varte barokken helt frem til Johann Sebastian Bachs død i 1750.

To stilretninger i rokokko:

·         Galant stil

Tok et oppgjør med barokkens opera seria – “alvorlig opera” – hvor alt kunne skje; skip og guder kom dalende fra himmelen, osv. Mange begynte å skrive humoristiske operaer som kunne oppfattes som parodier på opera seria, så kalte opera buffa.  

·         Ekspressiv stil

Denne stilretningen skulle være mest mulig uttrykksfull, med virkemiddel som hurtige temposkifter, uventede harmoniske overganger, samt bruk av kromatikk og uventede pauser.

En komponist som gjorde seg bemerket innenfor denne stilen, var Carl Phillip Emanuel Bach, sønn av Johann Sebastian Bach. Spesielt kjent er nok hans Cello Concerto in A Major.

·         Reformasjon av operaen (opera seria)

Den østerrikske komponisten C. W. Gluck mente at barokkens opera seria ikke passet spesielt godt til 1700-tallets ideer. Mange av elementene i den tradisjonelle operaen virket kunstige og tilgjorte, i en tid hvor det naturlige var idealet. Han kom frem til et nytt syn på hvordan operaen skulle være, som han presenterte i sin opera Orfeus og Eurydike i 1762.