De moderne komponistene av denne perioden anså romantikkens kunstneriske uttrykk for å være «kunst for kunstens skyld,» og dette var noe de så på som lite verdifullt i et samfunn med i endring. Moderne kunstnere tok avstand fra romantikkens overdådighet og vektlegging av følelser, og mange følte behov for å delta i samfunnsdebatten.
I alle kunstepoker finner vi «avantgarde-kunstnere,» som er i forkant når det gjelder å prøve ut nye ting, og som gjerne sjokkerer med sine eksperimenter. Avantgardekunsten er svært viktig for kunstens utvikling, men det er ikke bestandig like lett å være pioneren som går foran resten. (F.eks. Stravinskij – «Ildfuglen»).
Den amerikanske avantgardemusikken ble i hovedsak kjennetegnet ved at den ikke, på samme måte som Europa, hadde en klassisk musikktradisjon å bygge på. Dette gjorde at amerikanske komponister stod friere i sine komposisjoner, og enkelte laget musikk som kunne virke fullstendig blottet for tradisjonelle regler og normer for klassisk musikk. Dette var en åpen og eksperimenterende holdning, hvor alt var tillatt. Viktig komponist: Charles Ives (eksperimenterte med bitonalitet og rytmer, brukte salmer, marsjer og cowboysanger som elementer i sine komposisjoner).
Tidlig på 1900-tallet kom en retning i kunsten som hentet sin inspirasjon i de teknologiske nyvinningene som den industrielle revolusjonen frembrakte. Denne retningen ble kalt «futurisme,» og her var Luigi Russolo en viktig skikkelse. Han var med å finne opp nye instrumenter som imiterte de industrielle lydene, og gjorde det mulig å innlemme disse «støylydene» i det musikalske bildet. Han skrev i 1913 sitt kunstneriske manifest «Støyens kunst.»
Den sterke tysk-østerrikske musikktradisjonen har lenge stått sterkt, men Frankrike har ikke i like stor grad vært preget av denne tradisjonen som resten av Europa. Derfor ble Frankrike – og da særlig Paris – i begynnelsen av 1900-tallet en slags kunstnerisk oase som innbydde til en friere og mer eksperimentell holdning.
Et godt eksempel på en tidlig avantgardistisk modernist er Eric Satie. Han produserte ikke så mye musikk, og hadde vansker med å bli akseptert som komponist, men var på sporet av mange av de nye uttrykksformene som skulle komme til å prege musikken senere i det 20. århundret. Han var for eksempel en foregangsmann for minimalismen, som kjennetegnes ved en repetisjon av korte mønstre – melodiske, harmoniske eller rytmiske – som stadig gjennomgår små forandringer. Han var også en foregangsmann for musaken; enkel, lett gjenkjennelig musikk som spilles i bakgrunnen, ofte kalt «heismusikk,» samt aleatorikken; en «tilfeldig» måte å skape musikk på, med stor vekt på variasjon og uforutsigbarhet. John Cage ble senere svært kjent for denne måten å komponere på.
To viktige strømninger i perioden 1900 til 1919 var den amerikanske og franske avantgardismen, som banet vei for nye måter å komponere på – blant annet bitonalitet, bruk av musikk fra andre sjangre i komponeringen, futurisme og støymusikk (som skulle få en ny vår på 1920- og 1930-tallet), minimalisme, aleatorikk og collagemusikk.
En annen sentral retning var impresjonismen, som skulle være stemningsskapende og fokusere på «inntrykket,» og på å frigjøre seg fra den strenge tonaliteten. Den impresjonistiske musikken kunne ofte virke svevende og uten fast rytmisk puls. Rytmikken var svært kompleks, med stadige skiftninger i taktart.
En sentral komponist innenfor den impresjonistiske retningen er Claude Debussy. Han foretrakk de harmoniske forbindelsene som lærebøkene ikke tillot, og vant prestisjetunge priser i komposisjon. Han var også sterkt påvirket av musikk fra Østen. Debussy ønsket ikke at hans musikk skulle gi inntrykk av å være nedskrevet, noe som ofte gir musikken et preg av improvisasjon.
Senere ble det utviklet en retning som var mer opptatt av den subjektive opplevelsen, med sterke følelser som angst, depresjon og fortvilelse. Denne musikken var ofte atonal, og hadde ikke noen bestemt toneart å forholde seg til. Hver tone hadde sin egenverdi, og komponistene eksperimenterte med ulike måter å danne akkorder på, for eksempel erstatte tersstrukturen med kvarter. I begynnelsen ble den atonale stilen ofte betegnet som ekspresjonisme (uttrykkskunst), og var kjennetegnet av en sterk uttrykksintensitet, sterke kontraster og ofte intense rytmiske elementer.
«Den andre wienerskolen» var en retning som ble dannet under denne perioden, i form av komponistene Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton von Webern. Dette ble et oppgjør med den klassiske tonaliteten, bygget rundt funksjonsharmonikk, dur- og moll-skalaer og modulasjoner. Dissonansene og den varierende og tette harmonikken bidro til å viske ut sammenhengen mellom akkorder og forskjellen mellom dur og moll. Denne musikken ble møtt med fiendtlighet fra mange hold i det klassiske miljøet, fordi den brøt med alle etablerte normer for hvordan musikken skulle være.
Arnold Schönberg forandret stil flere ganger i løpet av sin karriere. Han komponerte først i senromantisk stil, men beveget seg etter hvert stadig lengre bort fra den klassiske tonaliteten. Han utviklet en form for talesang – en mellomting mellom tale og sang – som ble oppfattet som svært radikalt. Schönberg var også foregangsmann for tolvtonemusikken, som Anton von Webern senere videreutviklet.
Webern hadde doktorgrad i musikkvitenskap, og arbeidet som kor og orkesterdirigent. Han jobbet med å videreutvikle tolvtonemusikken til Schönberg, og fokuserte på noe han kalte «klangfarger.»
Alban Berg var elev hos Schönberg, og skrev også musikk i tolvtonestil. Han er også komponisten bak «Wozzeck,» et av århundrets viktigste operaverker.
I løpet av denne perioden komponerte Igor Stravinskij Vårofferet. I dette stykket blir rytmen det bærende musikalske elementet; rytmen er ikke lenger underlagt melodien eller det harmoniske forløpet, men eksisterer «i seg selv.» Stravinskij bryter med dette med den regelmessige inndelingen av tid, og opplevelsen av en bestemt rytme eller puls blir borte. Man sier gjerne at med Vårofferet falt en meteorstein ned i kunsten. Uroppførelsen i Paris førte til stor skandale, med slåsskamper mellom dem som var «for» og «imot» stykket. Noen mente at det var usmakelig, mens andre hevdet at Stravinskij var et geni.
