Middelalder (tiden før 1450)
Renessanse (1450 - 1600)
Barokk (1600 - 1750)
St. Magnus-hymnen. "Gregoriansk" musikk, etter Gregor den Store. Kirketonearter (modale toner). Unisone toner, a capella (kun vokal). Middelalder
H. Isaac/M. Luther: Innsbruck Ichmuss Dich lassen. Tidlig renessanse, Martin Luther skrev ny tekst med kirkelig innhold til en gammel kjærlighetsvise. Bruk av forskjellige stemmer. Martin Luther var "grunnleggeren" av den protestantiske kirketradisjonen, og skrev samer for folket, på tysk. Bærer "kirkepreg," men er på tysk, og har flere stemmer enn den gamle gregorianske stilen. Madrigal, men med flere vers. Martin Luther (1483 - 1546). Renessanse
Palestrina: Gloria frå Missapapae Marcelli. Palestrina var Matrin Luthers motstykke; katolsk, og tilhenger av den latinske kirketradisjonen. Palestrina var kjent for å skrive polyfon musikk; stemmene er likeverdige og imiterer hverandre, med like bevegelser. Musikken er rolig og flytende, uten krasse dissonanser eller plutselige utbrudd. Åpnes av den klassiske latinske frasen "Gloria in excelsis deo," som tyder "Ære være Gud i det Høyeste." Palestrina (1525 - 1594). Renessanse
J. Dowland: Flow my Tears. Hvor passer denne inn i pensum? En teori er at den opprinnelig var en madrigal, men har blitt utvidet... Ledes av en solist, akkompagneres enkelt av et strenginstrument. (1563 - 1626) Renessanse
J. Purcell: When I am laid in Earth frå Dido og Aeneas. Henry Purcell (1659 - 1695) er en av de fremste engelske komponister gjennom tidene. Dette stykket kjennetegnes ved enkle bevegelser i strykeinstrumenter, og en solist som synger en klagende sang i langtrekkende toner.
Robert de Visee: Suite I d-mollfor gitar (barokkgitar). Strykende bevegelser på en akustisk gitar. Robert de Visee (1655 - 1732).
J.S. Bach: Erbarme Dich, mein Gottfrå Matteuspasjonen. Lange, strykende bevegelser, lidenskapelige og tidvis klagende toner fra en en solofiolin. Orkester i bakgrunnen. Vokalist i samspill med fiolinen, "fuge"-stil. Bach (1685 - 1750). Bach's død markerte slutten for barokken som musikalsk epoke. Barokk
Rokokko (1720 - 1770)
- ekspressiv stil
Carl Phillip Emanuel Bach: Cellosonate A dur Wq 172, 3.sats. Litt av samme optimistiske stilen som Vivaldi's "vår-stykke," men kjennetegnes ved sine hurtige temposkifter, uventede harmoniske overganger, bruk av kromatikk og uventede pauser. Musikken skulle "bevege sinnet," og ikke bare underholde eller behage.
Wienerklassisismen (1750 - 1815)
Sentrale komponister:
- Haydn
- Mozart (nyskaper av konsertformen - soloinstrument+orkester)
- Beethoven
Kjennetegn for epoken var klarhet, renhet, balanse og måtehold. Musikken skulle renses for det overdådige som hadde rådet under barokken.
Tyrkiskrondo (3. Sats fra klaversonate i A dur). Triller og løp, enkel melodi, lett gjenkjennelig.
Symfoni nr 5 i c moll op 57. Beethovens kanskje mest kjente verk, "Beethovens femte." ("Skjebnesymfonien"). Starter med en dramatisk "dommedagsmusikk," som med sin klare rytmikk ofte kalles et "bankemotiv." Denne blir siden brutt opp av en kort blåsefanfare, som leder til en rolig melodi (lengre, melodiske spenn) som siden blir mer optimistisk og triumferende, før bankemotivet tar over igjen. Dette repeteres. Hva som kommer siden er variasjoner av de tidligere satsene.
Romantikken (1800 - 1900)
Sentrale komponister:
- Schubert
- Chopin
- Berlioz (Symphonie Fantastique)
- Grieg
- Brahms
- Tsjaikovskij (Svanesjøen)
Lengre, mer melodiske spenn enn hva man hadde i de wienerklassiske verkene. Musikken kunne gjerne virke mer dramatisk enn tidligere, med større sprang hva harmonikk angikk.
Hector Berlioz: Symfonie fantastique. Hvilken del er lyttepensum? Veldig lang symfoni..
Edvard Grieg: Hjemve (fra lyriske stykker op 57 nr 6). Melankolsk, lengtende. Enkel pianomelodi. Første del går i samme tema, som repeteres. Brytes så opp av pianotriller (løp), veldig folkemusikkinspirert, harpelignende, hurtigere enn det første temaet. Går så tilbake til det første.
KLASSISK MUSIKK I DET 20. ÅRHUNDRET
1900 - 1919
Amerikansk avantgarde: Charles Ives
Charles Ives: The Unanswered Question. Begynner med forsiktige, lange strykebevegelser (fiolin). Strykerene spiller en enkel tonal koral, en trompet repeterer en selvstendig frase, mens en kvartett (f.eks klarinetter) spiller i en dissonerende stil. Strykerene og trompeten repeterer seg selv og er statiske, mens den dissonerende kvartetten står for variasjon og dynamikk i stykket.
Ekspresjonisme: Igor Stravinskij
Igor Stravinsky: Le Sacredu Printemps Vårofferet. Også denne begynner med lange, forsiktige bevegelser, og bygges gradvis opp. Stykket har ingen klar rytmikk, og hvert element som tilføres spilles som en selvstendig enhet, som repeterer seg selv. Det kan på mange måter virke som de ulike elementene ikke har noe med hverandre å gjøre, men spilles i ulike tempo, rytmer og tonearter.
Igor Stravinsky: Firebird Suite Ildfuglen. Samme lange, forsiktige bevegelsene i begynnelsen som Vårofferet, men her blir den forsiktige melodien bygget opp og stadig tilført nye elementer som bygger opp om det eksisterende.
Impresjonisme:
Claude Debussy
Maurice Ravel
Maurice Ravel: Jeux d’eau. Åpnes med pianotriller, og bruker en utradisjonell harmonikk (jmf. Debussy). Harmonikken kan virke litt dissonerende, og gir stykket et dramatisk preg.
Maurice Ravel: Le Tambeau du Couperin. Rytmen settes av pianotriller, med lette variasjoner.
1919 - 1945
Neoklassisisme: Paul Hindesmith
Forsøkte å frigjøre seg fra tonaliteten, og utviklet en form for tonalitet som vi kan kalle "utvidet tonalitet."
Paul Hindemith: Mathis derMaler. Begynner forsiktig og "spørrende." Bygges opp av stadig flere elementer som kommer til i stadig økende tonehøyde. Dette verket har ikke den samme graden av dissonans som tidligere verker av f.eks Ives eller Stravinskij, men har absolutt en dissonerende undertone. Stykket er satt sammen av mange ulike elementer som står i kontrast til, eller underbygger, hverandre. Han kombinerer ulike rytmer ved å legge en melodilinje underst i en rolig, enkel melodi, mens en hurtigere melodi ligger på topp.
Den nye wienerskolen: Arnold Schönberg
Arnold Schoenberg: Pierrot Lunaire. Innførte "talesang" og tolvtoneteknikk. Dette stykket kjennetegnes ved atonalitet og intens talesang; en stemme som synger i en talende stil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar