Romantikken 1815 - 1910

Stikkord for den romantiske kunsten:

·         Lengsel, drøm

·         Det mystiske, fantastiske og eventyrlige

·         Nattstemninger

·         Naturen – helst i vill og uberørt form

·         Det bevisste sinnet

·         Middelalderen (det fjerne og dunkle)

·         Det nasjonale (nasjonalromantikk)

Den romantiske melodikken ble en videreføring av wienerklassisismen, men med lengre melodiske spenn. Man kan for øvrig se et wienerklassisk eksempel på nettopp et slikt langt melodisk spenn i Skjebnesymfonisens 2. sats. Man begynte også å bruke kromatikk i mye større grad enn tidligere.

Man fikk nye klangmuligheter i det at det stadig kom nye instrumenter til (engelsk horn, harpe m.m.). Det ble også vanlig med stadig større orkester, fra wienerklassisismens ca. 20 – 25 mann til romantikken med opp til 100 musikere i samme orkester.

Beethoven introduserte en mye større bruk av variasjon i styrkegrader enn sine forgjengere, og denne dynamikken ble videreutviklet i løpet av romantikken.

Komponister i romantikken:

·         Franz Schubert

·         Hector Berlioz

·         Edvard Grieg

·         Brahms

I romantikken ble det etter hvert svært populært med ensatsige klaverstykker, korte stykker som egnet seg godt til hjemmebruk og fremførelse som en del av dannelsen til unge piker.

En annen populær sjanger var lied. Ordet “lied” er tysk og betyr “sang.” Særlig Schubert komponerte melodier til dikt, beregnet for fremføring av en sanger og en pianist.

Senere i romantikken fikk man en splitting mellom tradisjonalistene og nytyskerne.

Nytyskerne ønsket å utforske de formidlingsmulighetene som lå i musikken; kunne musikken gjengi en historie fra A til Å slik at lytteren kunne følge handlingen? Resultatet ble lange symfonier med store dynamiske sprang og mye følelse, såkalt programmusikk. En foregangsmann for denne musikken var Hector Berlioz, som med sin femsatsige programsymfoni Symphonie fantastique skildret sitt eget liv som kunstner, med store gleder og dype sorger. Berlioz hadde sansen for det dramatiske, og brukte dramatikken for å fremheve sitt budskap. Han brukte også mer uvanlige instrumenter som harpe, klokkespill, engelsk horn og Ess-klarinett (en mindre klarinettype), og var nøye med å bruke hele orkesterets klangmuligheter. Sentralt i programmusikken var et tema eller fast idé, på fransk idé fixe¸ knyttet til en bestemt person eller ting.

En annen form for programmusikk var det symfoniske diktet, som var bygget opp etter de samme prinsippene som programsymfonien, men bare hadde en sats.

Tradisjonalistene ville ivareta de wienerklassiske musikktradisjonene, og mente at det var galt at musikken prøvde seg på områder som hørte mer hjemme i andre kunstarter, som dikting og malekunst. De konsentrerte seg om absolutt musikk, hvor musikk rett og slett ikke skulle være noe annet enn musikk, verken mer eller mindre. Musikken holdt seg likevel i den romantiske sjangeren, så selve uttrykket i musikken var langt mer preget av dramatikk, lengsel, smerte og mystikk enn den wienerklassiske musikken. (Jmf. Brahms)

Russeren Tsjaikovskij stod med ett bein i hver av disse retningene, og komponerte både tradisjonelle verker og programmusikk. Han er mest kjent for ballettmusikken sin, først og fremst Svanesjøen og Nøtteknekkeren.